Takk for initiativet fra blant annet BK Grand og Bergen Akademisk Bridgeklubb. Med paatrykk fra dem har forbundet publisert regler som gir klubber med en viss omsetning muligheten til aa soke aa faa tilbakebetalt en andel av sine utgifter. Rett nok ikke de svimlende summene, men det er jo fint at klubber som onsker skal kunne fylle opp klubbkassa med noen slanter?

LES MER OM MVA KOMPENSASJON OG HVORDAN KLUBBENE GAAR FRAM

"Hei Snurr

Du sier  spillet under at jeg skulle lasja ruterkongen. Det har du for så vidt rett i , men når jeg fikk beholde for hjertersyveren var det enda svært lett å vinne 4hj. Nord var tegnet med EK10x og da var det bare å spille ruter for  å bryte forbindelsen til stjelinga. Et stålegg, rett og slett.."

Javel, sier jeg da. Stålegg bruker jeg om rimelig mye større feil enn det, for å si det mildt.

Hei, Snorre!

Du spør meg om jeg har en mening om ditt forslag om at landslagsparene bør ha en plikt til å stille i norske turneringer. 
Ja, det har jeg. Og det er en veldig sterk mening: Det bør de overhodet ikke ha!

Bridge skal være en glede, og noe man driver med av sitt overskudd. Det gjelder alle som driver med vårt elskede spill.
Å konkurrere ved kortbordet er en intellektuell og følelsesmessig opplevelse og en berikelse i våre liv. Det er noe vi skal ønske å gjøre og som vi naturlig gleder oss til, og må ikke gjøres til en tvang eller en plikt som noen velmenende personer skal legge på de beste av oss.

Å møte likesinnede til kappestrid om imps og matchpoints er høydepunkter i livet. Å oppleve den sitrende spenningen ved å finne ut om kortene sitter der man tror man har resonnert seg til at de gjør, overgår hvilken som helst spenningsroman. Å finne nye stier ved kortbordet, er som å være en oppdager i nytt terreng der hvert nye skritt både er en utfordring og en fare, og der det kanskje fins en skatt ved siste stikk. Å kjenne latteren løse seg ut i alle lemmer for alle spillerne rundt bordet når det skjer noe overraskende som ingen hadde tenkt seg, gir en humoristisk fellesskapsfølelse som de stakkarene som ikke spiller bridge, opplever mye sjeldnere enn vi som liker å telle til 13.

Det er disse opplevelsene vi må dyrke i fellesskap og som vi må gi hver av oss frihet til å glede oss til som enkeltpersoner.
Jeg tror at de som ser bridgespillet slik, blir de beste spillerne. Men selv om akkurat det ikke er tilfelle, er det viktig at vi lar bridge bli noe vi egentlig har mer lyst til enn omtrent alt annet i livet, hvis vi vil at verdens beste spill skal blomstre.

Derfor må ingen byråkrater prøve å tvinge bridgegleden til våre beste spillere inn i forpliktelser og tvang. Selv de beste må få lov til å spille for moro skyld!
 
 
Christian Vennerød

----------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------

Mine kommentarer:

I referatet fra Jesseheim og Nyttårscupen etterlyser jeg spillerne i landslagstroppen. Ingen av dem stilte i den sterkeste lagturneringa som arrangeres i Norge, kanskje bortsett fra NM Monrad lag. Hadde dette vært en enkeltstående hendelse, skulle jeg ikke kommentert. Det er det ikke, uten at jeg i denne sammenhengen skal prøve meg på noe bevisførsel.
Karlberg - Thomassen er vel i denne sammenhengen et untak. De spiller mye og ofte sammen, også i Norge. De andre parene spiller kun unntaksvis norske turneringer som par.

De enkelte parene har hver for seg sikkert gode grunner til at de ikke prioriterer eller finner plass i kalenderen sin, men jeg synes det er et betimelig spørsmål å stille. Det er få profesjonelle i Vennerød sin tropp og mange av spillerne har jobb og familiære forpliktelser. Husk likevel at de vi skal konkurrere med i sommerens EM lag, er par som langt oftere enn våre spiller tøffe og harde turneringer.

Joda, det er fint å øve på BBO. Joda, det er fint å møtes hjemme hos hverandre eller snakke sammen på telefon om system. Ingen i verden skal fortelle meg annet enn at veien til å hevde seg på topp internasjonalt er å spille turneringer med god motstand. Norske turneringer har et jevnt og høyt nivå. Mange ganger viser det seg at spillerne vi snakker om sliter med å hevde seg helt i toppen også her hjemme.

Christian Vennerød svarer meg under og er slik jeg forstår totalt uenig med det jeg prøver å si noe om. Han skriver poetisk om bridge som kappestrid, men jeg synes det er svært lite ambisiøst på vegne av de som skal spille EM og forhåpentligvis VM. Det må etter min mening være forplikende å delta i den norske landslagstroppen og de ordene Vennerød bruker om sitring, latter og humoristisk fellesskapsfølelse passer for meg bedre som beskrivelse av en vanlig klubbkveld enn som rettningslinjer for de aller beste.

Jeg mener å ha blitt fortalt at Nyttårscupen på Jessheim skulle være landslagssamling. Litt underlig med null prosent oppmøte. Tormod Røren har meddelt at det skal være tre landslagssamlinger i Lyngdal for sommerens EM. Vil oppmøte være like bra der også? Eller vil det være opp til de enkelte om de kommer? Har noen hørt Drillo si at "Du skal kanskje spille med flagget på brystet. Det er trening til onsdag. Kom hvis det passer for deg.."

"Derfor må ingen byråkrater (hvem er nå det? min kommentar) prøve å tvinge bridgegleden til våre beste spillere inn i forpliktelser og tvang", avslutter kapteinen med.

Ingen er vel større enn at vi setter pris på at noen liker det vi prøver å bidra med?