I alle forbund som har noe med konkurranse å gjøre, er det diskusjoner om hvordan midlene skal fordeles mellom elite og bredde. Jeg skal ikke late som om jeg har fasiten her, men jeg tror ingen er uenig i at utøvere som presterer i toppen internasjonalt i sin idrett, er med å skape aktivitet også i bånn. Norsk sykkelsport er det beste ekspemplet i så henseende. Når Thor Hushovd og Edvald Boasson Hagen begynte å vinne sykkelritt, eksploderte interessen her hjemme. For meg må gjerne Stortinget vedta følgende: "Hver mann (og kvinne), sin sykkel!". At racersykkel blir en mer og mer populær dåpsgave, skal ikke være meg i mot.

På siste styremøte i NBF ble det vedtatt at Norsk Bridge skal legges ned som papirblad og kun distribueres på nettet. Ikke en dag for tidlig, spør du meg. Det er ikke fordi kvaliteten på bladet står tilbake for noe, men det er rett og slett for dyrt å trykke 10.000 eksemplerer i farger og sende det i posten. Slik jeg ser det, dekker papirutgaven heller ingen store behov. Forbundet har etter hvert fått en oppegående nettside og er i tillegg tilstede i sosiale media. Generalsekretæren har fått fullmakt til å gå i forhandlinger med BIN om et samarbeid, der forbundet kan få et antall sider i hvert nummer til å skrive om saker som medlemmene er opptatt av. Flere av artiklene i Norsk Bridge ser jeg mer enn gjerne i BIN og der er redaktør Boye Brogeland helt sikkert enig med meg. Gode skribenter er det alltid plass til. Hører du, Øystein Eriksen?

Jeg vet ikke nøyktig hvor mye penger NBF ser for seg å spare med å legge ned papirutgaven av Norsk Bridge, men bare i trykking og utsending går det minst en halv million rett tilbake til kassa. 

Så til overskriften.

Det er mange, meg selv inkludert, som ønsker at Norge skal tilbake til verdenseliten i bridge. Pr. i dag er vi et stykke unna, men de tiltakene som er satt i gang av blant annet Tromod og Christian, er skritt i rett retning. Det som i mine øyne er den store mangelen, er at parene i landslagstroppen ikke kommer seg ut i verden og høster erfaring. Når de stiller opp i f.eks Cavendish, viser det seg at mange blir kledd mer eller mindre naken år på rad. Det er noe annet å spille tøffe kamper mot de beste, enn ujevne norske par og lagturneringer. At vanlig norske lønnsmottakere med familie og forpliktelser ikke i stor grad kan bære alle kostnader med å stille i f.eks Nationals i USA, har jeg ingen problemer med å forstå. Det er noen som er så heldige at de har private sponsorer, men det er ikke mange.

Ønsker styret i NBF at vi skal ta et skritt opp, har de nå muligheten til å vise det i praksis. Etabler et to-årig prosjekt fram til EM i 2016, der det stilles med ressurser slik at parene i landslagstroppen får mulighet til å satse litt ekstra. Alle kostnader kan ikke NBF ta, men sett av f.eks to ganger 400.000 fram til EM i 2016. Dette deler de parene i landslagstroppen som virkelig ønsker å satse, mot at det legges noen premisser og forutsettinger. Hva det i detalj skal være må selvsagt diskuteres, men noen sånt:

• Alle parene må i løpet av to år stille i minst tre Nationals (eller tilsvarende)
• Alle parene må spille minst tre store norske turneringer i året sammen.
• Alle parene må stille i Seriemesterskapet og Åpent NM lag under Festivalen.
• Alle parene må stille på minst halvparten av landslagssamlingene.
• Alle parene må lage en individuell plan for sin satsing. Dette må inkludere turneringer, men også forplikte til å bruke tid til systemutvikling og trening på f.eks BBO elelr lokalt i klubben. 
• Alle parene må levere skriftlig dokumentasjon på at de har oppfylt kravene.

 

Så må Norge som landslag slutte med tullet at vi ikke skal ha noe mål i EM. Det må nedfelles tydelig at enten i 2016 eller i 2018 skal vi bli blant de seks beste og dermed komme til VM. Vil ikke kapteinene går for det, bør styret finne noen som tør hoppe i det.

Generalsekretær og styret i NBF: Nå er tiden inne for å vise at vi mener noe med at Norge skal være en toppnasjon i bridge! Lykkes vi ikke i løpet av noen år, er det helt greit. Men det må da ikke være fordi vi ikke turde satse. Er vi ikke gode nok, så er vi ikke gode nok.


HAR DU MENINGER, LOGG DEG PÅ OG SVAR
  

  

 

Hvis du ser på startlista blant de som ikke var blant de tjuefire beste etter kvalifiseringen, er det krutt og kanoner der. IMPS ACROSS THE FIELD er en krevende turneringsform og en er avhengig av både å sitte MED korta og at motparten ikke er magiske i alle spill. Jeg nekter likevel å være med på at uglid og uflaks skal forklare mer enn en del av manglende norske suksess. Jan Tore og PIL konkurrerte med Nunes og Fantoni om seieren i C-finalen og det var en glad Berg jeg snakket med i ettermiddag. "Vi spilte god bridge på de siste 44 og da var det greit at glien også kom til oss. Nivået er veldig høyt, så denne seieren er vi glad for selv om vi ikke er fornøyd med innsatsen i innledningen" De øvrige resultatene ser du oppe til høyre.

Premiepotten var på svimlende en million EURO etter at alle de litt over femti parene hadde blitt auksjonert bort. Tor og Geir var det mest betrodde paret og ble solgt for nesten 50.000 EURO (ca 400.000 NOK), mens en god del av de andre måtte kjøpe seg selv for 5000 EURO. I tillegg kom startkontingenten på 1500 EURO, så dette er ikke akkurat sommerbridge.

Helness og Helgemo fikk en svært tung start på turneringa og lå en stund sist. Da det nærmet seg finalespillet, var de i nærheten av å være blant de tolv beste, men de måtte ta til takke med B-finalen. Der ble de nummer to bak russiske Gromov - Dubinin.

De andre norske parene klarte heller ikke å prege turneringa. Vi husker at Hoftaniska - Charlsen i fjor ble sist og denne gangen hadde jeg tro på dem. De lyktes heller ikke denne gangen og vaket hele tiden i den siste fjerdedelen. Erik Berg hadde lagt igjen flaksen hjemme og sammen med Steffen Fredrik Simonsen var de blant de beste om en snudde resultatlista på hodet. Roar Voll og Asbjørn Kindsbekken lå en stund bra plassert, men det ble for ujevnt.

Som jeg skreiv i går var det Berg - Austberg som kan være litt fornøyd til slutt. Dere vant en sterk C-finale og kunne hente premien på 11.000 EURO. Alle resultater finnes oppe til høyre.

Ja, hva skal vi si om dette da? Det føyer seg nok dessverre inn i rekken av bekreftelsen på at det er et stykke opp og fram. Parene vil sikkert forklare med utdrag og at makker ikke var på høyden, men det er resultatene som teller i det lange løp. Det som er bra er at norske par tar steget ut i verden og tør måle seg med de beste. Vi må tåle å få juling, så får vi håpe at pilene peker oppover etter hvert.