Det smalt en aldri så liten bombe i NBF sine kontorer da Knut Brinchmann valgte å kaste kortene som generalsekretær i forrige måned. En stor organisasjon som vår kan ikke stå uten leder, ikke minst med tanke på de viktige oppgave som står foran oss. Derfor måtte styret og presidenten kaste seg rundt og det gikk ikke mange timene før de pekte på Allan Livgård. 

Allan har stilt opp til  prat med meg og den kommer her:

_________________________________________________________________________

Hei Allan

Det ble en kometkarriære i NBF på deg. Ikke mange månedene fra du ble ansatt som visegutt til du kan smykke deg med tittelen "generalsekretær". Kom det like overraskende på deg som oss andre at Knut gikk av og var du noen gang i tvil om å si ja?

Det kom nok like overraskende på oss alle i administrasjonen at Knut gikk av. Samtidig er det ingen spøk når kroppen sier at nok er nok, så jeg har full forståelse for Knuts avgjørelse. 

Minst like overraskende var det når jeg fikk tilbudet om å overta midlertidig. Men samtidig hadde ikke NBF noen reserveløsning klar, og vi kan ikke stå uten en daglig leder i en periode som kanskje er den viktigste i NBFs historie. Så sånn sett var jeg aldri i tvil om å si ja, men måtte gå en liten runde med meg selv og Jostein på om jeg var klar for denne rollen. 

Jeg leste styreformann Jostein Sørvoll sin uforbeholdne tillitserklæring til deg da du overtok. Det varmer vel?

Det varmer veldig at Styret har tillit til at jeg klarer denne jobben på en god måte, og uten å føle den tilliten hadde jeg nok heller ikke sagt ja til jobben. Samtidig håper jeg at den tilliten gjenspeiler det engasjementet og jobben jeg har lagt ned for norsk bridge i flere år, både som ansatt, styremedlem og turneringsleder. Selvfølgelig følger det med et press i denne jobben, og det blir ikke noe mindre med et EM rett rundt hjørnet. Men alle ansatte og tillitsvalgte i NBF gjør en stor jobb for norsk bridge, så med deres hjelp er jeg helt sikker på at dette kommer til å gå veldig bra.

Å lede oss bridgespillere kan ikke være noen enkel oppgave. Spør du meg er vi en gjeng med særinger og det skal UTROLIG mye til for at vi skal bli fornøyd. Hva ser du på som dine største utfordringer i jobben?

Jeg tror i utgangspunktet ikke vi er noe særere enn andre, men at NBFs medlemmer stiller store krav til oss er det ingen tvil om. Men vi har levert mange gode løsninger i løpet av de siste årene, så det har aldri ligget mer til rette for at klubber, kretser og NBF kan levere gode bridgekvelder for våre medlemmer. Og det er jo det NBF i utgangspunktet er til for. Samtidig opplever vi at mange klubber sliter med å klare 5 bord på klubbkveldene, og da er ofte en nedadgående spiral startet. Den må vi få snudd, og det er nok den viktigste oppgaven for NBF i årene fremover. På kort sikt er selvfølgelig EM den store utfordringen. 

Så vidt jeg vet har du ikke så mye ledererfaring. Hvordan ser du på å være sjef for staben på kontoret, ha økonomisk ansvar og også lede nesten 10.000 medlemmer. Dette tar ikke nattesøvnen fra deg håper jeg?

Neida, nattesøvnen skal jeg klare å beholde. Jeg startet egen bedrift for noen år siden og var daglig leder der, så noe ledererfaring har jeg. Men vi var vel på det meste en 6-7 ansatte, så det er klart at NBF er en mye større oppgave. Men jeg går på med godt mot og stor tro på at dette skal bli bra. 

Det er vel ikke noen tvil om at EM i Tromsø kommer til å ta mye av din tid framover. Kan du si noe om hvor prosjektet er i dag, hvilke milepæler som er det nærmeste og hvilke utfordringer du ser på som de største?

EM-prosjektet har nå flyttet seg over fra å planlegge de store tingene, til en mer detaljplanleggingsfase. Programmet er spikret, påmeldingen åpnet, retningslinjer for samarbeidet med EBL er ferdig forhandlet og vi har fått støtte fra det offentlige. Dette var de store tingene, nå handler det mye om hvordan bagen deltakerne får skal se ut, hvor mange meter skillevegger trengs, hvor er det strøm og vann i spillelokalet og ikke minst mannskapet vi må stille med. Heldigvis har vi Rune Kufaas og Inger Hjellemarken som skjøtter den jobben på en glimrende måte. 

Det gjenstår egentlig bare en stor utfordring for EM, og det er å få nok deltakere til å komme. Mange bridgespillere bestemmer seg i siste liten, og jeg håper hver enkelt av de finner ut at; Tromsø, det har vi lyst til! Uansett om man skal spille en EM-turnering eller ikke, det kommer til å bli en folkefest! Man kan tenke seg den gode stemningen som kjennetegner en vanlig bridgefestival krydret med verdensstjernenavn som Zia, Fantoni, Meckstroth osv. Vi har lagt opp til et program som gjør at alle kan spille bridge uansett med 2 daglige sideturneringer og en kveldsturnering på The Edge. 

Samtidig vil vi benytte anledningen til å lansere en ny norsk storturnering – med muligheter for å vinne plasser til denne allerede i Tromsø.

Spol noen tiår tilbake og fortell litt om oppveksten din. Kan du noe annet enn å spille kort? 

Jeg ble født i Trondheim mens min far studerte der oppe. Utdannelsen hans ga jobb i Askim, så det er der jeg har vokst opp. Både mamma og pappa var ivrige bridgespillere, og det var slik jeg kom i kontakt med bridgen. Det var ofte privatlag hjemme i helgene, og jeg stod som liten gutt og så på. Nysgjerrigheten gjorde at dette måtte jeg selvfølgelig lære meg. Når jeg ble en 13-14 år gammel måtte jeg mer eller mindre ta et valg, fortsette med fotball, håndball og bordtennis eller prioritere bridgen. Valget var egentlig lett J 

Jeg har også en lillebror som er veldig ivrig og min mor spiller også flere ganger i uken. Dessverre har pappa gått bort, eller kunne vi stilt et rent familielag.

Jeg kan vel noe annet enn å spille kort, men det er ingen tvil om at studietiden var preget av mye kortspilling. Bridgemiljøet i Trondheim på den tiden var fantastisk, både sosialt og bridgefaglig. Men jeg fikk fullført en bachelorgrad innen økonomi & administrasjon, og har i tillegg studert kommunikasjonsteknologi i 2 år. 

Hvis jeg ikke vet feil, var det bridgemiljøet i Trondheim som gjorde deg til en av de aller beste bridgespillerne i landet. Hva er det med Trondheim som stadig fostrer flinke spillere? Mange andre steder i landet ser vi svært få nye navn. I Oslo og Bergen er det jo de samme spillerne som hevder seg i dag som for tjuefem år siden.

Da jeg kom til Trondheim var vi ca 50 unge mennesker som kom dit samtidig. Vi spilte bridge nesten daglig, diskuterte enda mer og lærte av hverandre. Mange valgte nok Trondheim på grunn av bridgemiljøet mer enn studiet. Et slikt miljø er enormt utviklende, og samtidig var vi mange som allerede før vi kom, var gode talenter. Espen Lindqvist og meg var blant annet veldig glad i spille squash, men det hendte til stadighet at det plutselig var 10 minutters pause midt i kampen fordi vi måtte diskutere en meldesekvens! 

Hvem har vært de viktigste makkerne dine? Klarer du å si noe kort om hva du har likt med noen av dem?

De første årene spilte jeg mye med Stig Dybdahl, og vi utarbeidet til å med et eget system vi kalte ”Upresisjon”. Systemet var nok som navnet antyder ikke det beste, men samtidig lærte jeg mye av å jobbe systematisk med å utarbeide et system. Det aller beste med Stig var vinnerviljen han alltid viste; selv om mange i feltet på den tiden var mye bedre enn oss, ga vi oss aldri.

Hele juniorkarrieren spilte jeg med Petter Eide, og vi gjorde det egentlig veldig bra. Vi bodde i samme kollektiv også, så det var lett å diskutere system. VM-bronsen fra Beijing i 2008 er vel den beste prestasjonen.

Nå til dags spiller jeg med Terje Aa, og det er ingen tvil om at det har vært utrolig viktig for min utvikling som bridgespiller. Faktum er at jeg mer eller mindre hadde lagt opp satsingen på bridge når Terje ringte og lurte på om vi skulle spille divisjon. Derfra gikk det slag i slag, og nå gleder vi oss masse til nordisk. Terje er en av Norges aller aller beste bridgespillere, så den erfaringen og grundigheten han legger i bridgen har lært meg mye. Samtidig er han jo en kjempekar som jeg har det veldig trivelig på tur med, og det er absolutt ikke negativt at en av Terjes beste egenskaper er kokkekunnskapene til Inger.

 

Fra NM lag i 2013. Allan - Glenn - Terje - Geir og Erlend

Så litt til nivået. Jeg mener at "problemet" vårt er at det er tretti spillere i Norge som er omtrent like gode, men sett bort fra Boye og Espen, er det vanskelig for andre å ta det lille skrittet videre. Nivået blant disse tretti er høyt, men akkurat ikke høyt nok til at vi har det landslaget som vi hadde for noen år siden. Hva tenker du om dette og hva kan/må vi gjøre videre?

 Det kan nok godt være at det er 30 spillere som er gode nok, men landslaget består av par og ikke spillere. Jeg synes vi har en spennende landslagstropp i dag med store muligheter for utvikling, og flere av parene er jeg helt sikker på at kan ta steget. Men det krever masse hardt arbeid og at man tar vare på muligheten når man får den (i forhold til for eksempel sponsorlag). NBF tar jo grep med å satse på en sportssjef som leder for landslagene, og jeg tror vi kommer til å se resultater av det arbeidet som vil gjøres i løpet av noen år. Ikke minst håper jeg vi kan legge bedre til rette for at parene blir bedre sammen gjennom trening og ideutveksling. 

Du er vår administrative sjef, samtidig som du er en profilert bridgespiller og aktuell for landslaget. Ser du noen potensielle utfordringer i akkurat det? Du er ikke redd for å kunne bli sittende på begge sider av bordet?

 Ja, helt åpenbart er det utfordringer knyttet til det, og da er tid til å satse nok kanskje den minste utfordringen. Men en sportssjef som tar de viktige beslutningene sammen med styret kan nok løse de problemstillingene som måtte oppstå. Og jeg har heller ikke annet enn en midlertidig stilling foreløpig, så vi tar ingen problemer på forskudd.

Rekruttering. Jeg kan ikke snakke med sjefen i NBF uten å spørre om det aller viktigste. Er det håp i framtiden for bridge som hobby eller vi en utdøende rase? Hvordan kan vi få ungdommer til å starte med bridge og enda viktigere, få dem til å spille i klubber og kretser?  

Vi er helt sikkert ikke en utdøende rase, men samtidig er vi kanskje den fritidsaktiviteten hvor utøvelsen av sporten tar lengst tid. En fotballkamp tar 90 min, en vanlig spillekveld i en klubb tar 4-5 timer. I en travel hverdag gjør det at mange ikke har mulighet til å være med, og her tror jeg vi på sikt må finne løsninger. Enkelte klubber har for eksempel delt opp spillekvelden i 2, kanskje kan vi lage et system som gjør at folk kan komme og gå når de vil. Dette er ikke minst viktig overfor ungdom, som blir dratt mellom masse forskjellige aktiviteter. 

Skal vi vokse stort blant de yngre er vi nok også helt avhengig av å komme inn i skoleverket på en eller annen måte. Det jobber vi kontinuerlig med, og jeg håper virkelig vi en dag lykkes. Se for deg en nasjonal skolekonkurranse slik vi hadde før i tiden hvor mange hundre par kjemper mot hverandre. Det hadde vært en god dag på jobb 

 Er det noe du avslutningsvis ønsker å si? 

 Det var et enkelt spørsmål: Håper vi alle sammen sees i Tromsø for ”the best games ever”!

Tusen takk, Allan. På vegne av alle medlemmene i NBF ønsker vi deg lykke til med den nye jobben. Du skal få være fredet av meg i noen uker, men du må passe på å ha slipset pent knyttet i halsen.