Av Christian Vennerød

Norge var ikke juksefri sone

Jeg har i siste Bin skrevet om juks i historisk perspektiv fra 30-tallet og nesten opp til i dag. Det er nå liten tvil om at bridgen har vært plaget av ganske mye juks opp gjennom tidene; samtidig som de ansvarlige både på internasjonalt og nasjonalt plan har veket unna å rydde opp. Konsekvensen er at bridge på topp-nivå var alvorlig redusert som seriøs konkurranse - inntil Boye begynte å ta fatt i problemene i år.
Roald Mæsel har skrevet til Snorre at han ikke liker at man snakker om juks uten at man har hatt en slags rettssak først. På den måten kunne de anklagede, helst via en advokat, føre bevis for sin uskyld. Siden slikt er sjelden, mener han at  jeg ikke burde ha skrevet artiklene, og særlig at jeg ikke burde skrevet om Breck-Lien.
Jeg er enig med Mæsel i at hans løsning er den ideelle. Men dessverre er den sabotert i flere tiår, samtidig som det nok er slik at bridgeorganisasjonene ikke har hatt økonomi til å følge denne ideale fordring.
 
Feid under teppet

Bridgen står i dag ved et veiskille, der vi er nødt til å gjøre en opprydning. Boye har  løftet på teppet. Vi må gjøre et forsøk på å løfte videre og se på all den juksen som er blitt feid inn under teppet i årtier. Gjør vi ikke det, vil vi ikke ta inn over oss hvor korrumpert vår kjære tankesport har vært av juksemakere. Det er nødvendig med en renselsesprosess.
Mæsels metode vil i realiteten føre til at kun de få som faktisk er tatt og dømt, anses som skyldige, og at de er unntak.
Den journalistiske metode og den historiske metode er ikke rettsapparatets metode. Vi snakker her ikke om å sette folk i fengsel, men om å forstå vår egen historie og samtid. Det er lov å skrive om berettiget mistanke, så lenge ens motiver er redelige. Vi vet i dag at f eks Fantoni-Nunes jukset. Å skrive som om de er uskyldige, er å stikke hodet i sanden, selv om de ikke er dømt i en rettssak. Situasjonen er ikke like klar når det gjelder Breck-Lien, men jeg er overbevist om at det er feil å late som om de var et plettfritt par.
Som landslagssjef har det vært viktig for meg både å følge med på Boye & Cos avsløringer, men også å få en følelse av hvor gjennomtrukket bridgen har vært av juks. Som landslag er det riktig for oss å se oss om. For å forstå vår samtid, må vi lære av historien. Det er enda en grunn til at jeg har vært opptatt av problemstillingen og at den bør skrives om.
 
Uthengt av Bobby Wolff

Det er viktig å være klar over at Breck-Lien først ble anklagd som juksemakere av Bobby Wolff og ikke av meg. Wolff er ingen hvemsomhelst. Han er tidligere president i Verdens bridgeforbund (WBL). Han har også vært sjef for det amerikanske forbundet (ACBL), 11 ganger verdensmester og har hatt som spesialområde å rydde opp i juks.
Han skrev på bridgewinners.com, som er verdens viktigste og mest leste bridgeside på nett, at følgende land hadde latt seg representere internasjonalt av juksemakere: «USA, England, Italia, Frankrike, Østerrike,  Norge, Indonesia, Polen, Brasil, Tyskland og trolig Bulgaria og noen flere”.
Norges landslag nevnes altså som ett av verdens klareste jukseland av den personen som burde vite noe om dette fremfor noen. På spørsmål om hvem det dreide seg om, skrev han: «there was a pair, initials BL who cut the light fantastic for a relatively short period of time before, after getting caught, shrinking off to obscurity, never to be heard from again, at least by me.”
Han skriver altså at Breck-Lien ble tatt, og deretter la opp. Han fremstiller dette ikke som en mening, men som udiskutable fakta.
 
Nasjonalistisk blinde?

Dessverre rimer denne fremstillingen bare altfor godt med den typen praksis som ble fulgt når juks ble oppdaget. Det er derfor en troverdig presentasjon. At ex-presidenten i WBF skulle lyve om Breck-Lien 40 år etterpå, fremstår dessuten som vilt usannsynlig. Uansett er kilden såpass solid at den er verdt å referere i en artikkel om juks i historien.
Men jeg hadde også flere andre kilder. Dessuten kunne jeg trekke på min egen hukommelse. Jeg har spilt en god del både mot Breck-Lien i Bergen og sammen med dem da de spilte på Bergen 1 og jeg på Bergen 2. (Før divisjonsspillingen kom, var det bykamper mellom Norges 4 største byer som var toppturneringene i Norge).
Det er viktig å være klar over at Norge neppe er en uskyldshvit plett på kartet når vi prøver å kartlegge og forstå hvordan spillet vårt er blitt besudlet. Og når vi prøver å endre nasjonal og internasjonal kurs.
Det hadde vært fint om vi var uskyldsrene. Det er behagelig å tro det. Men det er neppe sant. Derfor var det riktig å skrive om det. Sorry, Roald.

Hilsen Christian Vennerød
_______________________________________________________

__________________________________________